Jeg skal fortelle dere om en bok jeg leste for en stund tilbake, en av de beste bøkene jeg har lest. Nemlig
boken til Samuel Massie, Hold
fast. Boken
handler om hvordan en umotivert tenåringsgutt klarte å finne den
motivasjonen og lidenskapen han trengte for å følge drømmen sin.
Den handler også om seilbåten Berserks siste reise. Som 18-åring
mønstrer Massie på Berserk, som den yngste av et mannskap på fem. De skal
til Antarktis og gjenerobre sydpolpunktet 100 år etter Roald
Amundsen.
Jeg
hadde ønsket meg denne lenge og gleden var stor da jeg vant et
signert eksemplar av boken hos Spartacus forlag. Tidligere har
jeg sett alt av tv-serier om Berserk og mannskapet. Fulgt med på
seilaser, opplevelser og alle gærne påfunn. Godt noen viser oss
sofaslitere hvordan verden egentlig ser ut. Jeg var også en av
de som synes det var helt ufattelig trist og uvirkelig at Berserk og
mannskapet forsvant på havet. Berserk var da liksom uovervinnelig!?
Da
jeg startet på boken tenkte jeg at dette sikkert kom til å bli en
litt trist bok. Men jeg kan love dere. Jeg lo så jeg grein gjennom
store deler av boka. Dette må være den artigste boka jeg har lest
på lenge. At en forfatter klarer å få meg til å le så mye, syns
jeg er en bragd i seg selv. Jeg tror det kommer av at Massie er nokså
ærlig med oss gjennom boken. Sier det som det er, selv de mest
pinelige og vanskelige situasjoner er godt beskrevet på et språk
som vi dødlige skjønner. Men det var selvfølgelig også noen
sterke, vakre og triste inntrykk jeg satt igjen med etter jeg hadde
lest ut boken.
Gode
skildringer av personer, miljø og hendelser gjorde at jeg noen
ganger mens jeg leste, nesten følte at jeg var der selv. Jeg
skal legge ved et utdrag fra et av de avsnittene som gjorde sterkest
inntrykk på meg gjennom hele boken. Klumpen var rimelig langt oppi
halsen da jeg leste dette.
Utdrag
fra Hold Fast
–Det
er en jævla fin natt i natt, sier Robert og ser mot fullmånen. Det
er en bemerkelsesverdig stemning. Ikke en eneste lyd å høre. Ingen
biler, ingen motor som durer, ingen som prater, ingen telefoner som
ringer, ingen som skal noe sted. Det eneste man hører, er båten til
seils, som skjærer rolig gjennom havet, «fsj, fsj, fsj». Jeg gnir
søvnen ut av øynene.
–
Ja,
virkelig. Og den fullmånen i tillegg. Vi blir stille. Begge to med
blikket festet mot månen som lyser opp. Den lyser opp en skinnende
sti foran båten. En månesti man kan følge flere kilometer der alt
utenom er mørklagt.
– Er månen større her nede under
ekvator? spør jeg.
– Den er kanskje det. Den er i hvert fall
vanvittig stor i natt, svarer Robert, fremdeles med lav, nesten
hviskende stemme. Robert legger seg ned på benken. Han har lagt en
stort teppe under. Jeg seiler båten videre, inn i det fjerne østen
tenker jeg, mens Robert døser sakte, men sikkert inn i drømmeland.
Dette er livet, tenker jeg. Den enkle maten, bæsjingen over
ripen og de andre problemene et båtliv bringer med seg, fortoner seg
som bagateller. Dette er livet. Dette er livet. Jeg merker at jeg
beveger leppene mine, men det kommer ingen lyd ut. Jeg tenker på dem
hjemme. Jeg vet ikke om jeg savner dem, men de er ufattelig langt
borte. Jeg ler litt av hvordan livet har forandret seg på kort tid.
Hvorfor har jeg ikke seilt ut tidligere? Jeg ser på klokken. Det er
fremdeles mørkt, og jeg kan se morilden glitre i vannet. Det er
nydelig. Jeg så det samme i Nord-Norge, det er lyset fra månen som
skaper dem. De blir mye penere når du er på havet og du er omringet
av dem.
Plutselig hører jeg en lyd. Jeg skvetter. Hva var det?
Det hørtes ut som en fender eller noe ble slengt på vannet. Jeg
reiser meg opp og ser rundt båten, men får ikke øye på noe. Jeg
setter meg igjen og ser på Robert. Han sover fremdeles. Da hører
jeg det igjen. Lyden kommer to ganger. Jeg synes lydene er skumle,
alene, midt ute på havet. Jeg ser meg rundt og fester blikket mot
noe på styrbord side. Jeg kan ikke helt se hva det er, men nå er
det blitt vanvittig mye morild, det bobler. Jeg stirrer oppslukt på
det. Det er nydelig. Jeg ser fremover og følger månelyset fra
toppen av himmelen nedover og setter blikket fast på morilden igjen.
Det bobler mer. Hva er det, mon tro? Ut av morilden spretter det en
glinsende skapning. Jeg får ikke sett hva det var før den
forsvinner. Var det en hai, Robert sa det krydde av hai her. Skal jeg
vekke ham? Tenk om den hopper om bord? Enda en gang hopper skapningen
og forsvinner, men denne gangen er det to av dem. De er vel kanskje
en meter lange, og de glinser. Som en damekjole full av glinsende
skjell.
Jeg
reiser meg opp for å se bedre, da en enda større spretter opp av
vannskorpen. Den hopper høyt, og den henger lenge i luften. Den har
en glinsende finne og et langt nebb. Delfin, så klart!
– De
følger båten, hvisker jeg til meg selv. Jeg må vekke Robert.
–
Du må se, delfiner! Jeg prøver å hviske, men stemmen er så
entusiastisk at den sprekker.
Han åpner øynene, og da han snur
seg, hopper alle tre samtidig.
–
Wooow!
kommer det fra han. Han smiler fra øre til øre.
Det kryr av dem!
sier han. Det er en hel flokk på babord side også. Det er det mest
magiske jeg noensinne har sett. Havet rundt båten bobler. Det bobler
av morild og hoppende delfiner! Det glinser overalt. Jeg er i
ekstase. Plutselig hopper en stor delfin så nær båten at det
spruter saltvann opp i ansiktet mitt. Det er bare deilig og
avkjølende! – For et syn, gjentar jeg.
Mens morilden glinser
rundt oss, ser jeg bort på Robert. Han ser ut som en som ikke har en
eneste bekymring i verden. Det er helt magisk. Jeg faller litt av
kurs og styrer båten tilbake. Vinden treffer luggen og seilet. Jeg
lar blikket gli fra smilet til Robert og oppover mot seilet hvor
Jarle har sprayet inn noe som treffer meg midt i hjertet akkurat nå.
Jeg mumler ordene som står skrevet på seilet, stille mens jeg får
en enorm følelse av lykke.
– BORN FREE
 |
| Seilbåten Berserk Foto:Jarle Andøy/Scanpix |
